Mamma tok på ledertrøya i 2012, er den fortsatt på i 2013? (Del 2)

Først av alt – ja, ledertrøya er på fortsatt :)
Jeg har tenkt en del på spørsmålet du stilte; hvordan jeg klarte endringen så kjapt. Det var spesielt to ting du sa som fikk meg til å hente styrke til å gjøre endring hjemme hos oss.

1. Strutsemammaer/(grenseløse mammaer) får barn som «forakter / (sinte og frustrerte) seg
2. Forholdet mellom deg og ditt barn er ditt ansvar HVERT SEKUND av tiden. Hvis du ikke tar det ansvaret gjør barnet det. Og de har ikke rygg til å bære det.

Ordene dine traff meg og jeg skjønte for første gang hvor viktig det var for meg og sette grenser i forhold til datteren min. Og at det var greit. Jeg klarte å hente frem den myndige stemmen min – og det må jeg innrømme var ganske befriende.

Da jeg bestemte meg for å starte på ny frisk med datteren min satte jeg med ned med henne å sa følgende: Jeg vil si unnskyld til deg. Du har fått bestemme for mye for lenge. Små jenter skal ikke gjøre det. Det er jeg som skal passe på at vi har det bra. Så nå kan du bare slappe av.
Det høres kanskje litt rart ut og jeg aner ikke hvor mye hun skjønte av det, men for meg var det godt å si det høyt. Da var det bestemt og jeg skulle stå for det.

Vendepunktet kom et par dager senere da hun skulle hentes i barnehagen. Det ble et spetakkel uten like og jeg endte opp med å bære henne hylende ut i bilen. Hun var illsint og jeg ble også sint. Da husket jeg det du hadde sagt om at ansvaret er mitt hvert sekund av tiden. Jeg ble helt rolig og kjørte hjem. Trygg på meg selv lot jeg henne grine seg ferdig uten at jeg ble stresset. Da hun hadde roet seg sa jeg at jeg så hun var sint og det var helt greit. Når hun var klar ville jeg gjerne at hun satt seg på fanget mitt så jeg kunne holde rundt henne å trøste henne. Tidligere hadde hun blitt illsint av at jeg snakket til henne, men jeg tror faktisk at jeg var så trygg på meg selv at det smittet over på henne (og jeg hadde tålmodigheten og roen til å vente). Hun satt seg iallfall på fanget mitt og jeg snakket med henne, jeg sa at hun var sint og at det var helt greit, at jeg også hadde blitt sint men det var ikke hennes feil. Jeg skjønte at hun ikke ville gå hjem fra barnehagen, men at det var jeg som bestemte når vi skulle dra derfra.  Og så sa jeg at jeg var glad i henne. Jeg tok meg tiden til å vente på at hun skulle bli helt rolig og så gikk vi inn. Hun sprang da inn som en glad å fornøyd jente.

Jeg tror at selvtilliten min som mor og tryggheten på meg selv økte mange hakk den dagen. Jeg tok ansvaret i konflikten, sto løpet ut og det endte bra. Og den selvtilliten tok jeg med meg videre. Hun fikk det bedre fordi jeg ble tydelig og det var også viktig at jeg lærte å tåle alle følelsene hennes.

Alt er selfølgelig ikke en dans på roser hele tiden med en sterk men herlig 4-åring i hus, men jeg kjenner at det er jeg som har ledertrøya på. Og jeg har ikke lenger så dårlig samvittighet for alt. Men det er alltid godt med en vitamininnsprøytning så for et par uker siden gikk jeg inn på kalenderen din for å se etter nye foreldrekurs.